Det e sjynt å kjøra byss
Søndag 31. mars opprant med snøvær på morgenen og Nybø brass skulle på busstur sammen med støttemedlemmer til Matre. Erik, Hordalands beste trommis, var vertskap sammen med Matre Helselag. Tor Inge Kristiansens: «Det é sjynt å kjøra byss» lå langt framme i bevisstheten da vi steg om bord.

Snøen smeltet fort og bussen lå trygt på veiene selv uten kjettinger. Selv øverst i Romarheimsdalen var det snøbare veier. Raddelet gikk livlig i bussen og Bente og Bjørn serverte Twist i bøttevis.
Vel framme i Matre steg vi av bussen mett på lakris-, dajm- og banan-Twist, som er mine favoritter. Hyggelig prat med støttemedlem Inger Landro fikk jeg også. Bjørn West-museet var neste severdighet. Omviseren var en engasjert historiker som la spesielt stor vekt på å formidle til skoleungdommen at demokratiet og vår nasjonale selvstendighet ikke var noen selvfølge. Med gripende innlevelse fikk vi innblikk i personlige brev som ungdommer som senere falt i trefninger, sendte til sine pårørende.
Neste post på programmet var betasuppa tilberedt av dyktige kokker fra helselaget. Bordvers hører med på steder der det fortsatt eksisterer Gudstro og folkeskikk. Til senere utflukter bør korpset øve litt på noen slike vers. Allsangen var preget av det som kalles «blanda kor»: noen synger, andre ikke.
Deretter bar det direkte til konsertlokalet. Vi hadde et stort og sammensatt program med solistnumre, pop-låter, marsjer og lyriske stykker. I pausen mellom våre to avdelinger var det åresalg. Min far var en litt patriarkalsk mann, og han likte ikke sosiale sammenkomster med åresalg. Hvis min mor prøvde å få ham med, svarte han: «Tror du eg vil sitta der med årer og prøve å få ro blant adle di skravlande damene?» Jeg har ingenting imot åresalg, og jeg fikk endatil en matboks i premie som jeg bruker daglig.
Veien hjem gikk uten komplikasjoner. Nok en hyggelig begivenhet med korpset var historie. Jeg slutter med den siste strofen av Stavanger-visa om buss nummer 5 som stanset like ved mitt barndomshjem: «Det humpe litt – og riste gjør det titt – men det tar ingen kåne-bag så stridt!» Heller ikke min bak tok noen som helst skade.

Eivind

Terje Fossedal startet i Nybø Brass januar- 2007.
Han spilte med oss ut året 2018, men var kun innom på 1 øvelse i år. Da var han dessverre for syk til å spille, men han satt og hørte på oss, til stor glede for alle sammen.
Å komme på øvelsene var god medisin, sa han. Fellesskapet og tilhørigheten var viktig for både oss og Terje. I perioder, der han var under behandling for sykdommen sin, sa han ofte at han kom til å gå når vi hadde pause på øvelsen. Men Terje ble værende, han. Dersom han ikke klarte å spille, satt han på plassen sin ytterst på kornettrekken og nynnet med på det vi spilte.
Terje var en solid musikant, trygg, pålitelig, ryddig og en man kunne stole på.
Hans fløyelsmyke, varme klang i flygelhornet vil bli savnet. "Misty" var et av glansnumrene hans.
Han var raus med gode ord og ble sint dersom vi ikke klappet når noen hadde solistopptreden. Terje var inkluderende, positiv, raus med klemmer og ros. Han løftet oss alle opp, tråkket ikke noen ned.
På de siste utenlandsturene våre, ble han vår konferansier ved konsertene våre. Han var så flott i sin hvite uniformskjorte og røde bukseseler. En flott representant for korpset vårt. Lun og smilende stod han og pratet engelsk til publikum.
Terje har satt spor etter seg og er et forbilde for mange av oss. Med sykdommen sin og alle plagene den medførte, ga han aldri opp!!
Terje sang "de saliges kvarter" ved flere sosiale sammenkomster som korpset hadde. Det var med en innlevelse som rørte oss gang på gang. Nå får vi ikke høre denne igjen, men vi bærer den med oss i hjertet.

Vi lyser fred over Terje sitt minne.